Jim Goad på Norsk

Utgitt på Takimag 28 Mai 2012.

 

Jeg har problemer med å godta premisset at Hitler var vegetarianer. Han virket rett og slett ikke så pushy.

Jeg er tydeligvis ikke den eneste som mener dette. Da jeg begynte å skrive inn "pushy vegetarianere" på Google, fylte det ut resten av ordet av seg selv etter "pushy v..."

Av alle irriterende identitetsbevegegelser under den store harske regnbuen, hva er det som gjør militante vegetarianere til de mest motbydelige? Hva er det med Vegetarianerens Personlighet som får meg til å ønske at noen kannibaliserer dem? Hva er det som gjør at å bli belært av en veganer gir meg lyst til å kjøre rett ned til Burger King og bestille en dobbel Quarter Pounder?

Er det et kjemikalie i bønnespirer som forårsaker selvrettferdighet, eller kanskje et enzym i storfekjøtt som minimaliserer skinnhellighet? Hvis du er det du spiser, må radikale vegetarianere spise noe veldig vondt. De flekker de tempeh-gnagende hoggertene sine bare for å avsløre den rabiate fiendtligheten som alltid fremstår som et bumerke for dem som føler seg påkalte til å gjøre et stort offentlig nummer ut av "medlidenheten sin." Men latterlig nok, viser en nyere studie at ?å utsettes for organisk føde? gjør folk mindre altruiske.

De mer kjeftslengende vegetarianerne jeg har kjent later til å respektere alle livsformer utenom alle dem som tilfeldigvis er i samme rom som dem når det måtte være. Fordi de er imot dyrelidelser, føler de seg åpenbart berettiget til å få ethvert menneske rundt seg til å lide. Det minner meg om en samtale mellom George og Jerry på Seinfeld:

GEORGE: Jeg kan føle enhver menneskelig lidelse.
JERRY: Føler du noe akkurat nå?

Hvis Gud ikke ville hatt oss til å spise kjøtt, skulle man tro han ville fått tofu til å smake bedre. Men jeg skal ikke engang hevde at rødt kjøtt er sunt eller at alt vegetarianerkosthold er usunt. Jeg innehar ikke tilstrekkelig næringskunnskap til å opptre som en Sann Troende hverken på den ene eller andre måten. Dette handler ikke om helse, det handler om en spesiell personlighetstype. Det er en stor forskjell mellom å spise som en vegetarianer og å opptre som en vegetarianer.

Jeg innser at ikke alle vegetarianere oppfører seg på denne måten. Men en frastøtende minoritet insisterer på å skrike så høyt at man ikke hører hva resten sier.

Så av respekt skal jeg ikke plage dem som holder de hellige matpreferansene sine for seg selv. Jeg fokuserer mer på de radikale fraksjonene som for eksempel veganere - m.a.o., de som støter ifra seg alle dyreprodukter inkludert meieriprodukter - i tillegg til de mer ekstreme ytterpunktene som fruitarianere og, langt ute i nærheten av Pluto, breatharianerne. Langt forbi enkel vegetarianisme, virker det som veganisme er mindre forankret i genuine helsemessige hensyn enn i gærningfremtoninger som "dyrejustis."

Det er jo ikke som om slike ekstreme tankeretninger enkelte ganger brukes som påskudd til å utføre bombinger eller mordbrann. Det er ikke som om næringsmessig psykotiske foreldre passivt har latt barna sine dø i Georgia, Florida, France, England, eller New Zealand.

Det har blitt hevdet at en mangel av Vitamin B-12, noe som er gapende fraværende i veganerkostholdet, kan føre til psykose. Det er også en mistenkt spiseforstyrrelse ved navn orthorexia nervosa med mål å forklare besatt fiksering på kostholdsrenhet.

Likevel mistenker jeg at det var noe galt med disse menneskene lenge før de sluttet åspise dyrekadaver. De minner meg om de samtykkende subbene I det Erich Fromm beskrev som mester/slave ligningen som utgjør den fullstendige "Autoritære Personligheten," et "masochistisk og underdanig individ, som frykter frihet og rømmer inn i avgudsdyrkelse."

I likhet med alle Sanne Troende og Autoritære Personligheter, forholder militante veganere seg til en slags felles SAK de anser som mye viktigere enn sine egne liv - en edel og hellig sak som, paradoksalt nok, får dem til å oppføre seg høyst gement og bespottende.

Hvis du er en av de heldige få som aldri har vært i mottakerenden av et fullverdig  samvittighetsangrep fra en veganer, pleier det iallfall å være noe sånt som dette:

Kan du ikke bare belære deg selv litt og gjør litt research og les ei bok så du ikke høres så dum ut? Hvis dere blodkjefta kjøttistiske likgnavlere vil drikke melk, så værsågod, sett igang og gurgle nedpå den verkende utfloden fra forgiftet storfe. Hvis du vil spise det møkksvøpte kjøttet ditt, vel, så ikke regn med at jeg besøker deg på sykehuset når tarmene dine smelter til en dynket kloakkfylling av blødende svulster sammenklumpede drittsteiner. Ikke be meg om sympati når du ligger der, vrir, vender og dør på deg mens sjelene til 100 trillioner døde dyr står og ler av deg. Bare sett igang og hiv innpå McDødburgerne dine for så å bli forvist til et kaldt, mørkt hull der du tvinges til å lytte til lyden av gåseslakt for all evighet. Kanskje de smerteskrikene skremmer deg så mye at du ufrivillig gjør på deg og må ha ei sykesøster fra kreftavdelingen til å komme inn og tørke opp etter deg, mens du føler deg skamfull og hjelpeløs og ubrukelig og maktesløs og alle de andre svakhetsfølelsene og selvhatet som vanligvis kommer før all innsikt og anger og positiv forandring.


Som de mest dedikerte korsfarer mot abort eller Holocaust-rytter, flekker de bilder i plakatformat av den ene skremmende grusomheten etter den andre mot deg. Det er som en salgs omvendt form for porno for dem. De hater det de ser, men virker ikke som de noensinne får nok av det.

Den eneste forskjellen er at bildene de viser deg era v dyr isteden for mennesker. De hevder at de ikke ser forskjellen, og de anklager deg for "artsjåvinisme" hvis du er uenig.

Siden det er basert på ønsketenking, fører radikal egalitarisme uten unntak til galskap. Og fordi "dyrerettighets"-gærningene overutvider sin definisjon av ting som "sosial rettferd" og "likhet" til å omfavne enhver livsform under Homo sapiens, er det grunnen til at de er mer irriterende og militante enn alle andre egalitære aktivister. De prøver på noe enda sprøere enn enn dem som strever for å påstå at alle mennesker er like.

Slik galskap får dem til å sammenligne seg selv med abolisjonister og referer til honningindustrien som ?bieslaveri.? Det er derfor de sammenligner slakterier med konsentrasjonsleire. Det er derfor "frigjørere" sammenligner sine handlinger med Den Underjordiske Jernbanen.

Det er derfor du finner permanent krenkede og flisespikkende utbrytergrupper som Vegans of Color, hvis hjemmeside forklarer hvorfor de "ikke har luksusen å kunne ha ett enkelt problem." (Øy, ingen påstår at dere ikke har flere problemer!) Den siden vektlegger også "nødvendigheten i antirasistiske og kritisk hvithetsanalyse innen veganismen (for å kunne bygge samhold og solidaritet)."

Som vi alle vet er det ingenting som skaper mer solidaritet enn å konstant kritisere hvite mennesker.

Ironisk noker alt sammen kun en undertrykt form for ren dyrisk aggressjon. Det er nok en mate å opptre overlegent i likhetens navn på.

"Utnytter" en løve en gaselle den dreper? Har gasellen "rett" til å ikke bli spist?

Ville hvalene reddet deg?

Da Buddha døde, ble han ikke spist av mark kanskje?

Hvis livet er så hellig, hvorfor dør alt mulig?

Her har dere et nytt konsept å utforske: Det kalles "næringskjeden." Eller "livsnettet." Det er mye dere kunne lært av det.

Jeg kommer på èn sak der dyr er overlegne mennesker: Dyr prakker ikke de hønsehjernete vrangforestillingene sine på oss.

Utgitt i Takimag 21 Mai 2012.

Amerikansk kultur nådde Betatinden i forrige uke, da tre privilegerte hvitmann-lærde skrev essayer som erklærte at privilegerte hvite menn suger.

Den evig latterlig overvektige og bitchy lesba Roger Ebert demonterte tilsynelatende den antagelig omfattende serien av trinser og seler som gjør ham istand til å oralt tilfredsstille den spekkdominerende, melanindynkede kona si, kun for å slenge en halv kjeft om hvordan "Kvinner Er Bedre Enn Menn." Utrolig nok ble Ebert innviet denne forbløffende åpenbaringen mens han så på en film om hvordan kvinner er bedre enn menn. Ebert, som tydeligvis ble født uten mannlige hormoner, fordømte "testosteron." Han antydet at menn, iallfall de store, stygge, er like avlegs som gårdsdyr og at kvinner ville vært mye bedre skikket til å ta styringen over "vår fremvoksende verdensøkonomi":

Kvinner er snillere enn menn. Og jo før flere av dem antar maktposisjoner, jo bedre er våre sjanser som art.

Herr Ebert har åpenbart aldri hørt om Aileen Wuornos eller Elizabeth Báthory.

Eberts verbale knefall foran den Mektige Usynlige Gudinnens Vulva er ikke noe nytt. Det var heller ikke like verdt å krympe seg over som andre nylige offentlige fremvisninger av mannlig selvkastrasjon som den ubevisst hysteriske, vagina-dessikerende "Dear Woman" videoen sammensatt av en gruppe eks-menn som tilbyr "en kollektiv unnskyldning på vegne av deres eget kjønn." Det var ikke like ynkelig ballefjernende som den ferske trenden til progressive guttehamstre som holdt opp plakater ned "Jeg Er en Feminist Fordi..." i det som fremstår som et siste, desperat forsøk på å få seg et nyp. Det er kun det ferskeste eksemplet fra en flere tiår gammel tradisjon for menn som er stolte av å skamme seg over å være menn.

Den andre mannlige skribenten til å avfyre en nyttårsrakett mot sitt eget skritt i forrige uke var den slående ukjekke sci-fi forfatteren John Scalzi, som tydeligvis tiltrekker seg horder av slående ukjekke fans som glatt kunne passert som de uekte sønnene til Roger Ebert, og de svinger alle sammen de slappe lyssablene sine for enstemmig rettskaffen selvfornektelse. Scalzi, som hevder han er i prosessen av å utvikle et videospill, brukte sine utvilsomt velmanikerte fingre til å hakke frem et essay ved navn "Straight White Male: The Lowest Difficulty Setting There Is." Siden han tydeligvis bruker mye av tiden sin oppslukt i fantasier, dro han parallell mellom amerikanske sosiale hierarkier og et videospill der det det å være født som hvit mann gjør spillet lettere enn for noen andre.

Den som rundet av forrige ukes triumvirat av hvite menns auto-kastrati var HuffPos bidragsyter Bob Cesca, som ikke bare erkjente dobbeltmoral i mediene når det kommer til å dekke flerkulturell vold - han forsvarte det! Han insisterte på at dobbeltmoral "må bestå" - hans egen kursiv - for å bidra til å demontere "den kaukasisk dominerte amerikanske maktstrukturen" helt til den dagen i fjern fremtid hvor vi endelig når "full likestilling." På tross av fjellene av narrativt nedbrytende bevis som har lekket ut i Trayvon Martin-saken de seneste ukene, sier Cesca fremdeles at han og andre følsomme hvite menn "kan forstå hvorfor afroamerikanske aktivister som Al Sharpton og andre er opprørte." Åpenbart kan han også forstå hvordan Sharpton fremdeles besitter en lillefingernegl av troverdighet etter Tawana Brawley, Duke Lacrosse skandalen, opptøyene i Crown Heights, Jena 6, og nå Trayvon saken, for jeg forstår det ikke i det hele tatt.

Mange hvite menn av nyere dato later til å ha blitt kulturelt oppdratt til å påsette seg selv elektrisk hundelenker som leverer skarpe, smertefulle støt når de så mye som overveier å støte noen som ikke er en hvit mann. Og på en eller annen måte ser de dette som edelt og modig heller enn fryktig og lydig. Men disse selvpiskende offentlige fremvisningene minner om den magiske tankegangen i det jeg engang diagnostiserte som "Passover Syndrom" - det er som om å erklære at hvis de deltar i en ubetalt kollektiv gjeld, kan de kanskje komme uskadet fra det uten å ha måttet ofre noe mer håndgripelig enn sin egen grunnleggende verdighet.

...Jeg er en privilegert hvit mann; det er ganske enkelt et faktum....

...Jeg Er en Privilegert Hvit Mann - Og noen ganger skulle jeg ærlig talt ønske jeg ikke var det...

...Jeg er en privilegert hvit mann; det er lett for meg å rasjonalisere mitt syn på raser ganske enkelt fordi jeg har det så bra....

...Jeg er en tidligere uvitende privilegert hvit mann, som har utnyttet mitt eget privilegium. Jeg er patetisk....

...Jeg er en privilegert hvit vestlig mann som ikke er, og aldri kommer til å bli personlig påvirket av denne typen koloniserende språkbruk...

...Jeg er en privilegert hvit mann - så jeg ber publikum le av at jeg ler av meg selv....

Å, jeg ler. Ler og ler og ler og ler og ler. Du sier at kollektiv stolthet er et tegn på uvitenhet, men at kollektiv skam er et tegn på opplysning. Du bekrefter deg selv gjennom selvfornektelse. Du tror det er modig å være en pingle. Du har hevet bevisstheten din så høyt at du har forlatt planeten Jorden fullstendig. Du er  hysterisk morsom!

På samme måte som at jeg ikke ser all den usynlige rasismen, og på samme måte som jeg mener at de som tror på institusjonell rasisme burde vært på en institusjon, er jeg også fullstendig blind for alt dette privilegiet jeg påståelig nyter gjennom mitt kjønn og min hudfarge. Jeg ser ikke privilegiet i at det er påkrevd at jeg passivt aksepterer min ikkeeksisterende rolle i historiske grusomheter. Jeg ser ikke fordelen med å konstant være latterliggjort i media og utdanning. Og jeg ser definitivt ikke privilegiet i å være en hvit, mannlig skribent i et moderne mediamiljø der det er karrieredrap hvis ikke de første ordene ut av munnen din ikke er, "Jeg er en hvit mann og det beklager jeg."

Mens jeg jobbet på dette essayet, mottok jeg en e-post fra en hvit mann som som jobber i media og lurte på om jeg hadde sett Scalzis artikkel, og oppfordret meg til å skrive om det. Han hadde personlig opplevd en fiendtlig reaksjon fra sine kohorter etter å ha kritisert Scalzis stykke:

Jeg prøvde å bringe litt fornuft inn I diskusjonen ("Hei! Jeg vokste opp I en dritthaug og har tre jobber så hvordan er jeg mer privilegert [enn] Michelle Obama?") men frem kom høygaflene...Jeg har faktisk måttet blokkere mange i mine sosiale medier på grunn av dette, og har ikke vært istand til å sove så mye etter å ha lest så mye hatefull breking fra de små sauene hans.

Kort tid etter at jeg fortalte ham at jeg kom til å inkludere Scalzis stykke i mitt, sendte han meg dette:

Å, og jeg regner med det er for sent nå, men kona mi friket ut over at du ville nevne meg i stykket ditt. Hun har vel et poeng. De progressive heksejegerne er heftige i min bransje og selv den minste påstand om det purpurrøde "R" ordet vil ødelegge livet mitt for godt. Jeg fortalte henne at du ikke virket som den typen kar, men jeg lovte også å spørre. Er det greit?

Jeg skrev tilbake til ham med en enkelt setning:

Hvor mye energi suger det ut av deg hver dag å bite deg i leppa og ikke fortelle sannheten?

Han besvarte med håndgripelig frykt:

Å. Faen. Masse....Jeg har prøvd å snakke om dette...at privilegium er relativt...og alt jeg fikk ut av det var en bråte med elendighet....Jeg ble fortært levende på Facebook, og det eneste jeg vil er å ikke få livet mitt ødelagt...jeg er ærlig talt redd nå.Jeg har såvidt begynt å grave meg selv ut av den økonomiske og kreative hengemyra jeg har havnet i....Kona mi er allerede rasende på meg på grunn av dette. Vi er/var på vei mot noen nye greier som kunne grave oss ut av en dårlig situasjon....Du har, som du sikkert har skjønt, [meg] etter bjellene. Jeg trodde aldri dette skulle skje. Kommer du til å knuse meg?...Jeg regner med jeg var dum og beklager det. Jeg vet ikke mine arme råd om du kaster meg til ulvene. Jeg trodde bare ikke at du kom til å gjøre det. Gjør du?...Jeg er fortapt.

Og jeg skrev tilbake:

Det er du som må leve med deg selv og det som later til å være en dominerende kone.Jeg planlegger ikke å identifisere deg, for det er ikke min stil med mindre noen direkte har angrepet meg først. Men du hjalp meg å skrive denne artikkelen. Disse e-postene illustrerer mange av poengene jeg har prøvd å få frem.

Opprinnelig gitt ut i ANSWER ME! #2 i 1992.


Du sjokkerer ikke meg. Jeg grøsser av kjedsomhet av alt du foretar deg, fra å tatovere pikken din, til å tygge din egen bæsj. Ikke bare har jeg sett alle disse svake gestene før, jeg har sett dem utført bedre.

Du minner meg om en jeg kjente på universitetet. Han het Mark. Blek, ubarbert og med en oppvaskvanns-farget hanekam. Mark var en anarkist. Han ropte ut mot korporat elite og heiet på det kollektive. Mens han fremstilte seg selv som sin egen maskot, vansiret han flere bygninger med dumme tegninger av en anarkist med hanekam. Bak på skinnjakka hadde han malt på en anarkist-"A" med hvit maling. Mark kunne man som regel finne omkring i byen med lignende uanfektet ungdom, mens de drakk ut av poser, utførte tåpelig vandalisme og planla overtakelsen av Amerika.

Dessverre, var Marks foreldre publiseringsmagnater som hadde stuet vekk 40000 dollar i aksjer til spedbarnsanarkisten sin. Jeg så Mark engang forvandles til en grinende drittunge da han mistet en hjemmelaga kassett med yndlings-hardcorebandet sitt. Til tross for taper-utseendet, var han en rikmannsgutt med tid og råd til å leke fattig. I likhet med alle vennene hans. I likhet med alle som kaller seg "alternative". Mark, dere minner meg om ham.

 I likhet med Marks, er undergrunnen din et overklasse-fenomen. Du er en body-piercet, hår-fargende, kjederøykende, pisk-bærende FAKER, en pysete liten dritt som ikke har fått nok juling. Den svarte eyelineren din, gummibuksene og den asymmetriske sveisen er et etter-pubertalsk leke-kostyme. Du fikser ikke skyldfølelsen av det komfortable opphavet ditt, så du utfører den grusomme forbrytelsen slumming. Ingen hyller søppel i slummen, de puster og spiser det til daglig. I fattige nabolag er særhet en invitasjon til vold. Likevel opptrer blå-blodige tronarvinger som deg overdrevent eksentrisk og kaller det radikalt.

Det "kreative fellesskapet" består ikke av de mest kreative. Det er dere med mest fritid til å skape, dem av dere med foreldre som tolererer - og ofte finansierer de flyktige utskeielsene deres. Det som vanligvis kalles kunst er kun den intetsigende drodlingen til fritidsklassen.

Ditt indre uler "sellout" nå. Vel, de rike er de eneste som har råd til å IKKE selge ut. Ja, det finnes noen få som har nektet å motta penger når man dingler det foran dem - de kalles masochister. Du er også en masochist hvis du fremdeles leser dette. Innen jeg er ferdig med deg, kommer du til å revurdere opposisjonen din til lovens håndhevere.

På din egne typiske, egosentriske måte, later du som du er fortroppen som løser de undertrykte fra ignoransens lenker. Du samler et sørgelig korstog for å gjenskape verden i ditt bilde. Du er dum nok til å tro at du gjør en forskjell. Du føler at hvis alle var som deg, ville alt vært vidunderlig. Likevel klør du deg i hodet når de virkelig undertrykte ikke vil ha en verdens ting å gjøre med deg. Du har nemlig aldri kjempet for noe annet enn retten til å oppføre deg infantilt.

Hvis patriotisme er siste tilfluktsted for skurker, er politisk retorikk et revehi for kjedelige folk. Det politiske er kun det personlige i en billig, skjelvende forestilling om storslåtthet. Du motsetter deg makta, noe som blir som å motsette seg sola - skrik alt du vil, du kommer fortsatt til å bli brent. Mens du skriker om global oppvarming, globale korporasjoner og global revolusjon, stirrer jeg inn i de tomme klodene du kaller øynene dine. Det eneste anarkiet som foregår er den mytteristiske skivebommen til hjernecellene dine. "A" står for "asshole".

Du sutrer om "seksualiteten" din, hvordan kroppen din er en politisk kampsone. Du er en enkel gnager med kjedelige kroppsfunksjoner du prøver å forgylle. Med den skamløse forfengeligheten og uærligheten i dine egne personlige vekselvirkninger, viser du deg nøyaktig like råtten som lederne du forakter. Uten variasjon ender du opp med å imitere undertrykkeren. Uheldigvis var du ikke undertrykt til å begynne med.

For ikke bare er du en løgner, du er en hykler også. Du er fascinert av vold til du konfronteres med det. Du romantiserer traumer men har aldri blitt traumatisert. Du krever penger av regjeringen du prøver å styrte. Du idoliserer primitive kulturer men ville kutta hovedpulsåra om walkman'en din gikk i stykker. Du fordømmer religion men anser deg selv som opplyst. Du er like selvrettferdig som moralistene du spytter på. Du hater hat, du tolererer ikke intoleranse, og du konspirerer med andre mot konformitet.

Og alle du er i kohorter med, er hyklere også. Feminister undergraver, objektifiserer og lager ikke stereotyper om menn? Sosialister er ikke elitister? Miljøforkjempere kjører ikke bil? Måtte pesten ta dere alle. Skulle ønske ei rotte beit dere i ræva og gav dere Svartedauen, men det ville dere vel ansett som et moteuttrykk.

Mens dere slurper på Pikken av Politisk Korrekthet, slites dere i stykker av estetisk korrekthet. Du skyller selvrespekten din ned i dass, mens du sverger å adlyde alle oppgulp av boho-stilen. Du er livredd for at folk skal anse deg som ukul. Du ville heller svelget hvalsperm enn å innrømme at du liker disco, Chicken McNuggets eller Love Connection. Du skremmes fra vettet av tanken på at folk skal finne ut hvor lite du egentlig har å komme med. Du krymper i åsynet av din egen døllhet. Du er en fange av undergrunnen, et gissel av din egen kreative retardasjon. Ideene dine flykter dødfødt fra skallen din.

Opprøret ditt er lagt fram for deg som en tre-retters middag. Du mobber kreftene som er i hvert klov-smakende innpust du tar. Du er ikke annet enn sosioøkonomisk ektoplasma, en markedsførings målgruppe, en filmappe hos et castingbyrå. Du eksisterer som en parasitt, for uten Etablissementet du motsetter deg, er du ikke annet enn det genetiske søppelet du ble født som. Prøv alt du kan å ikke bli absorbert av mainstreamen. Du er fortsatt under mikroskoplinsa deres, en amøbe med ring i nesa.

Dette er ikke en unnskyldning for mainstreamen, langt ifra. De som prøver å beskytte dem, kan like gjerne tro på påskeharen også. Mainstreamens virkelighetsmodeller er lekre og utdaterte, akkurat som deres. Å angripe er for enkelt, som å stjele krykker fra en krøpling. Sånne taktikker overlater jeg til feiginger som dere.

Ekte psykopater står alene. De eneste pionerene er de som gir stemme til de styggeste korridorene av sin egen underbevissthet uten å frykte sensuren fra noe hold. Handlingene utført av vanlige folk bak lukkede dører er utenfor fatteevnen til noen performance artist. Menneskets indre særhet er mye mer truende og mye mer underholdende enn noe profesjonelle sjokk-kunstnere kan klare å trylle fram.

Ventilèr ut dine sykeste fantasier, men ikke kall det kunst. Hakk på Bush-klanen, men bare hvis du vil. Skisser ditt eget astrologiske kart med avføring, men bare hvis det føles godt. Vil du gjøre noe skikkelig radikalt, så ta livet av deg. Da har vi en leser mindre, men verden vil være et bedre sted.

Den skribenten som uten sidestykke har påvirket meg mest gjennom mitt liv er utvilsomt James Thaddeus Goad. Sjeldent har en mann med så uvaklende integritet klart å påvirke så mange. Forfatter, redaktør og utgiver av ANSWER Me!, den kanskje mest hardtslående fanzinen på 90-tallet, forfatteren av blant annet "The Redneck Manifesto", "Shit Magnet" og "Jim Goad's Gigantic Book of Sex", samt manusforfatteren til Jim Blanchards "Trucker Fags in Denial".





Om dagen er hans nyeste verker å finne på takimag.com, som denne bloggen hovedsaklig kommer til å fokusere på oversettingen av, men også gamle stykker fra ANSWER Me! vil finne veien hit.











Formålet med denne siden er IKKE å gjøre det enklere for dumme mennesker å forstå Goad (det finnes faktisk flere nordbaggar med slående høy intelligens på tross av skrantende språkevner), heller ikke å ta Goads synspunkter som mine egne hele tiden, men heller å tilføye norsk skrivekunst litt av den brutale ærligheten mannen står for, som utvilsomt trengs på våre breddegrader i disse dager. Og ja, jeg innser at de fleste som vil i våre dager, klarer å lese på originalspråket også. Likevel velger de fleste seg litteratur i egen tunge. Så dette er min fredspipe til mektige norske stamme. Jeg komme i fred.
Bringe tepper, perler og ildvann.


              

                    - Gaute.